Hun forlot alt hun kjente for kjærligheten.
Med hjertet fullt av håp krysset hun havet,
klar til å bygge et nytt liv, et nytt hjem.
Men under overflaten ventet stillheten, kulden, og bølger hun ikke forsto.
Dette er historien om å elske dypt,
men oppdage at noen svømmer mot land –
mens den andre synker sakte.

Dette er ikke en fortelling om seier, men om å overleve.
Om å synke … og finne pusten igjen.
Om å miste, lete, og fortsette å tro på kjærligheten,
selv når bølgene slår.

Disse åtte krønikene er sporene etter et liv levd under vann …
fulle av sorg, styrke og stille håp.
Jeg skriver ikke for å forklare,
men for å forstå.

Noen minner lever under vann.
De flyter stille, som skygger vi aldri helt slipper.
Dette er historien om to søstre som lærte å puste i samme storm,
om kjærlighet som var både redning og lenke,
og om stillheten som ble igjen da det bare var én som kom opp til overflaten.