Jeg skriver uten navn.
Ikke fordi jeg skammer meg,
men fordi sannheten noen ganger trenger stillhet for å puste.
Navn har vekt. De kan stjele fokus.
Jeg vil ikke bli gjenkjent … jeg vil bli følt.
Dette er ikke en blogg om suksess … eller om å ha funnet veien.
Dette er et stille rom for det som gjør vondt.
For alt som aldri fikk plass i hverdagens tempo.
For alt som har vært for mye … og alt som har vært for stille.
Jeg skriver for å forstå meg selv.
For å sette ord på det som ellers bare ville blitt en klump i brystet.
For å gi form til alt som har skjedd … ikke for å få medfølelse,
men for å finne mening. Kanskje til og med tilgivelse.
Jeg har levd et liv med tap, styrke, ensomhet og overlevelse.
Jeg har falt så mange ganger at bakken har fått navnet mitt.
Men jeg reiser meg fortsatt … selv når jeg ikke vet hvordan.
Og hver gang jeg gjør det, lærer jeg litt mer om hva det vil si å være menneske.
Hvis du kjenner deg igjen i noe her … i et ord, et bilde, en setning …
så er du ikke alene.
Kanskje finner du deg selv mellom linjene.
Kanskje finner du trøst i tanken om at noen andre også har kjent på det samme.
Jeg skriver for å helbrede.
Men hvis mine ord også kan gi deg et lite pust av håp,
da er smerten ikke bortkastet.
Så dette er mitt rom.
Et hemmelig sted i verden hvor sannheten får være naken,
og hjertet får snakke sitt eget språk.
Velkommen hit.
Du trenger ikke vite hvem jeg er.
Det holder at du forstår.
