Jeg ble født langt, langt borte, i et varmt land der solen brenner og sommeren aldri tar slutt.
Jeg vokste opp i en familie som aldri hadde mye, men jeg lærte tidlig å se verdien i små ting:
i latteren rundt bordet, i enkelheten av å dele brød, i styrken som vokser når man må klare seg selv.
Men jeg vokste også opp i et hjem som var fullt av stemmer, følelser og uro.
Som et hav i evig bevegelse, kunne stillheten plutselig brytes av bølger av sinne, tårer og frykt.
Min mor var et menneske preget av sår dypere enn jeg kunne forstå som barn.
Hun bar traumer som hadde slått røtter lenge før jeg ble født, og hun levde med en smerte hun ikke visste hvordan hun skulle legge fra seg.
Hun var både sterk og sårbar, kjærlig og skarp. Hun kunne le, men også miste seg selv i stormene som herjet inni henne.
For meg og min søster ble hun en gåtefull skikkelse.
Hun kunne elske, men også manipulere. Hun kunne beskytte, men også true.
Hun kunne reise seg i vrede, og like etter falle sammen i gråt –
som tidevannet som trekker seg tilbake bare for å komme sterkere tilbake.
Vi visste aldri helt hva som ventet oss, og derfor lærte vi å lese hver minste bevegelse,
hver minste skygge i blikket hennes.
Kroppen vår lærte å være i beredskap hele tiden –
som fisker som alltid svømmer i urolig vann.
Hun prøvde å forme oss med ord som noen ganger løftet oss opp, andre ganger knuste oss.
Hun fortalte historier som ikke alltid stemte, men som hun selv trodde på.
Hun skapte et rom der virkelighet og fantasi gikk inn i hverandre –
som to strømmer som møtes og danner virvler ingen kan kontrollere.
For oss ble det en daglig kamp: å skille det som var sant fra det som bare var en illusjon.
Jeg vet nå at hun ikke var et monster.
Hun var et menneske fanget i sin egen smerte, formet av et liv hun aldri selv fikk velge.
Hun ble et speil av sine egne traumer.
Men som barn kunne jeg ikke se det.
Som barn følte jeg bare uro, usikkerhet, frykt … og samtidig en lengsel etter hennes kjærlighet –
en kjærlighet som rant mellom fingrene mine som vann jeg prøvde å holde fast.
Midt i dette kaoset hadde jeg en søster.
Hun var min allierte, mitt vitne, min tvilling i sjelen.
Vi så hverandre med et blikk som ingen andre forsto.
Vi delte hemmelighetene, de stille samtalene bak lukkede dører, de skjulte tårene.
Vi var to, og det var nok.
Hun var min trygghet i en verden der alt kunne skifte på et øyeblikk –
mitt anker i et hav som aldri lå stille.
Hun forsto det ingen andre så.
Når vi lo, lo vi dobbelt.
Når vi gråt, gråt vi sammen.
Når stormen raste rundt oss, fant vi et stille rom inni oss hvor vi kunne puste.
Hun var mer enn en søster; hun var min tvillingsjel, min medkjemper, min anker.
Å miste henne senere var som å miste halve meg selv.
For vi hadde vært to hele livet, og plutselig ble jeg bare én.
Havet inni meg ble stille den dagen –
ikke fordi stormen tok slutt,
men fordi den jeg pleide å svømme sammen med, ikke lenger var der.
