Jeg møtte ham og trodde jeg hadde funnet svaret på alle mine lengsler.
Han var annerledes, rolig, stabil, trygg.
Jeg ble forelsket i blikket hans, i latteren, i måten han fikk meg til å føle meg sett, ønsket…
Med ham følte jeg meg smartere, vakrere, og jeg kunne bare være meg selv.
Med ham fikk jeg min første orgasme under sex, og også den lengste orgasmen i hele mitt liv.
Vi var virkelig kompatible i senga.
Jeg trodde vi var bestemt for hverandre.
Vi giftet oss av kjærlighet, ikke av behov, ikke av tilfeldighet, men av ekte vilje til å bygge noe sammen.
Å flytte hit var ingen enkel avgjørelse.
Jeg forlot alt som var kjent, og bar med meg både frykt og håp i kofferten.
Som en elv på vei mot et ukjent hav, strømmet jeg mot det nye livet med både lengsel og redsel.
Jeg kom med en forventning …
om å skape en familie sterkere enn den jeg selv hadde vokst opp i,
om å bygge et hjem på et fundament av kjærlighet, trygghet og tillit.
Jeg drømte om å bli gammel ved hans side,
å se barna våre vokse opp,
å leve et stille, men fylt liv.
Men virkeligheten ble mer komplisert enn drømmen.
Å komme til et nytt land var å miste stemmen sin for en tid.
Språket var tungt, kulturen fremmed, vintrene mørke og lange.
Jeg følte meg som en fremmed i mitt eget liv –
som om jeg hadde dykket for dypt, og ikke helt fant veien opp igjen.
Og jeg ventet … forventet … at han skulle være lyset i dette mørket,
den varme strømmen i et hav som ofte føltes iskaldt.
I begynnelsen var han det.
Vi lo, vi delte små hemmeligheter,
vi tegnet fremtiden sammen i ord og planer – som barn som bygger sandslott på stranden.
Jeg husker følelsen av at alt var mulig.
Jeg var villig til å ofre alt jeg kjente, fordi jeg trodde jeg fikk alt igjen i ham.
Men under overflaten bar han også på sin egen uro.
En stille depresjon som jeg ikke helt forsto,
og som langsomt begynte å legge seg som en skygge over oss –
som mørkt vann som trekker deg ned uten at du merker det før det er for sent.
Jeg forsto ikke da hvor dype bølgene inni ham kunne være,
hvordan han kunne kollapse inn i seg selv.
Likevel holdt jeg fast ved kjærligheten.
For jeg hadde valgt ham, og jeg trodde han hadde valgt meg.
Jeg tenkte: kjærlighet tåler alt.
Og jeg forventet aldri mer enn det enkle …
at vi skulle stå sammen, hånd i hånd, når stormene kom.
Jeg hadde ennå ikke forstått at stormene våre ikke alltid ville møte hverandre –
men rive oss i stykker hver for seg,
som to båter på samme hav, drevet bort av ulike strømmer.
