Et stykke om tap, sorg og kunstens kraft til å bære det som ikke kan sies.
Om å miste en søster – sin andre halvdel – og lære å puste på nytt i stillheten etterpå.
Midt i mørket blir kunsten et vann som renser, et språk som heler,
og et stille bevis på at selv når alt drukner, kan noe nytt flyte opp til overflaten…

Hun forlot alt hun kjente for kjærligheten.
Med hjertet fullt av håp krysset hun havet,
klar til å bygge et nytt liv, et nytt hjem.
Men under overflaten ventet stillheten, kulden, og bølger hun ikke forsto.
Dette er historien om å elske dypt,
men oppdage at noen svømmer mot land –
mens den andre synker sakte…

Noen minner lever under vann.
De flyter stille, som skygger vi aldri helt slipper.
Dette er historien om to søstre som lærte å puste i samme storm,
om kjærlighet som var både redning og lenke,
og om stillheten som ble igjen da det bare var én som kom opp til overflaten…

Dette er ikke en fortelling om seier, men om å overleve.
Om å falle … og reise seg igjen.
Om å miste, lete, og fortsette å tro på kjærligheten,
selv når alt brenner.

Disse ni krønikene er sporene etter et liv levd med åpne hender –
fulle av sorg, styrke og stille håp.
Jeg skriver ikke for å forklare,
men for å forstå.

Dette er historien om hun som bærer ild i hendene …
og som fortsatt tør å lyse…