Før ilden kom, var alt vann.
Jeg fløt, jeg sank, jeg holdt pusten.
Livet var et hav, uforutsigbart og nådeløst.
Noen dager var det stille … andre dager rev det meg med.
Jeg lærte tidlig å lese bølgene,
å kjenne igjen stillheten før stormen,
å smile mens jeg druknet sakte under forventningens overflate.
Jeg trodde lenge at det var slik livet skulle være …
å overleve i det stille,
å ikke kreve for mye,
å elske uten å bli holdt.
Jeg var vann: tilpasningsdyktig, myk, gjennomsiktig.
Jeg fylte rommet jeg fikk,
selv når det var for trangt til å puste i.
Da jeg flyttet hit, til landet av fjorder og kulde,
bar jeg allerede et hav i meg.
Et hav av minner, tap og sår som aldri fikk tid til å gro.
Jeg svømte med minnene om en søster som ikke lenger pustet,
og en mor som aldri lærte å være trygg.
Jeg lærte å være rolig for andre …
mens jeg sank for meg selv.
Jeg ble gift med en mann jeg trodde skulle bli mitt land,
min trygghet, mitt anker.
Men også der ble jeg vann …
til stede, men alltid i bevegelse,
sildrende mellom sprekkene av et liv som så trygt ut utenfra.
Disse ni krønikene er fortellingene fra det dypet.
Fra tiden under vann … da jeg var altfor stille til å bli hørt,
og altfor sliten til å rope.
De handler om å miste seg selv i kjærlighet,
om å bære for mye,
om å lengte etter luft.
De handler om alt som druknet,
og alt som likevel overlevde.
For selv når jeg trodde jeg skulle synke for godt,
var det noe i meg som fortsatt svømte.
En rytme, en vilje, en stemme under vannflaten.
Og kanskje var det nettopp der, i mørket,
at jeg begynte å finne meg selv.
