Jeg ble mor først i hjertet.
En liten gutt på fem år kom inn i livet mitt, allerede med en tung bagasje han aldri hadde bedt om å bære.
Han bar savn, sår og minner som gjorde ham eldre enn han var.
Jeg var redd for å gjøre feil.
Redd for ikke å være nok.
Redd for at min kjærlighet ikke kunne helbrede alt han hadde opplevd.
Jeg forsto ham så godt fordi jeg selv hadde en tung bagasje også siden barndommen.
Jeg kunne forstå ham fordi vi begge hadde hatt en mor som ikke kunne elske oss slik vi var,
men slik hun ønsket at vi skulle være.
Vi var så like – to elver som hadde strømmet gjennom ulike landskap,
men bar den samme lengselen etter å finne et stille vann å hvile i.
Og nettopp derfor ble jeg enda reddere for å feile.
Jeg prøvde. Jeg feilet. Jeg reiste meg.
Jeg lærte at morsrollen ikke alltid handler om å vite, men om å være.
Å være til stede.
Å elske selv når man tviler på seg selv.
Han lærte meg å være mor,
og jeg lærte av ham at kjærlighet også kan være en kamp –
og at den kampen er verdt alt.
Så ble jeg gravid.
Jeg bar et nytt håp i kroppen, som en dråpe lys i mørket,
men mistet det.
Sorgen var brutal, som en flom som rev alt med seg,
som om kroppen min selv ble delt i to av en bølge jeg ikke kunne stå imot.
Jeg bestemte meg for at jeg måtte prøve igjen,
men mannen sa nei.
Han kalte det jeg sa for et ultimatum.
Kanskje var det det, men det var også min dypeste lengsel.
Jeg ville erfare det kroppen min hadde mistet –
å kjenne liv vokse som en stille strøm inni meg igjen.
Vi forsøkte IVF. To ganger.
Begge mislyktes.
Jeg husker han ble veldig lei seg, og jeg trodde et øyeblikk at han ønsket dette barnet like sterkt som jeg.
Kanskje gjorde han det.
Kanskje var smerten hans like ekte som min,
men vi bar den på helt ulike måter –
han i stillhet, jeg i tårer som aldri sluttet å renne.
Så skjedde det.
Jeg ble gravid naturlig.
En gave jeg aldri hadde trodd jeg skulle få.
Men han trakk seg unna.
Han gled inn i mørket igjen.
Han ville ikke kjenne, ikke se, ikke vite.
Han la ingen hånd på magen.
Han stilte ingen spørsmål.
Han sa: “Dette er ditt prosjekt.”
Og jeg ble stående alene, igjen.
Som en båt midt på havet uten anker,
mens bølgene ble høyere for hver dag.
Svangerskapet ble et rom jeg bar alene.
Ingen delte forventningen med meg.
Ingen delte frykten.
Jeg snakket med magen, sang til den lille som vokste inni meg,
men stemmen min ble aldri møtt av hans.
Bare ekkoet svarte – som når man roper under vann.
Barnet i hjertet mitt, min førstefødte, ble min største støtte.
Han gledet seg, telte dagene, snakket om lillebroren.
Men da lillebroren ble født, kjente han seg glemt.
Han så på meg med øyne som spurte: “Elsker du meg fortsatt?”
Han fryktet at jeg skulle forlate ham, slik han en gang var blitt forlatt.
Og jeg sto alene i å holde begge barna –
å berolige den ene, å nære den andre, å bære min egen frykt.
Jeg var en elv med to kilder, men bare én strøm å gi.
Jeg kunne aldri tillate meg å falle.
Jeg kunne aldri være syk.
For hver gang jeg fikk feber, var mannen alltid enda mer syk, enda mer sliten.
Jeg måtte lage mat, ta meg av barna, gå ut med hunden,
mens han satt foran PC-en, spilte og klaget over hodepine.
Jeg hadde ingen rett til svakhet.
Jeg måtte være sterk hele tiden.
Og likevel ble jeg anklaget for å forvente for mye.
Men jeg forventet aldri mer enn dette:
at kjærligheten kunne flyte begge veier.
