Nesten før jeg rakk å finne fotfeste her, ble alt mørkt.
Søsteren min – min andre halvdel, mitt speil – ble alvorlig syk.
Jeg måtte reise tilbake. Jeg satt ved sengen hennes på sykehus mens hun lå i koma.
To dager etter at jeg kom, døde hun.
Den dagen ble alt jeg trodde jeg var, revet i stykker.
Vi hadde vært to hele livet, delt hemmeligheter, frykt, håp.
Hun var den eneste som virkelig forsto meg, den eneste som visste alt jeg hadde båret i barndommen.
Da hun forsvant, ble jeg halv.
Som om tidevannet trakk seg tilbake og etterlot meg stående på tørt land,
mens havet av alt jeg følte, ikke lenger hadde en strand å slå mot.
Jeg ble hos min mor i mange måneder.
Hun holdt fast i meg som om jeg var det siste hun hadde igjen.
Hun skrek, hun gråt, hun var på randen av å miste seg selv.
Jeg ga henne det jeg kunne: trøst, nærvær, stillhet.
Men jeg hadde selv mistet alt.
Jeg var datter, men jeg ble også mor for min egen mor.
Tårene mine tørket ikke – de gikk bare under huden,
som et stille regn som aldri nådde jorden.
Da jeg vendte tilbake hit, var jeg tom.
Jeg trengte et fang, men fant bare en mann fanget i depresjon.
Jeg trengte å bli holdt, men måtte holde.
Jeg trengte at noen bar meg, men jeg bar i stedet.
Kroppen min orket ikke mer.
Jeg fikk en alvorlig infeksjon i en av nyrene,
som om kroppen min selv sa:
“Du var to som nyrene, nå er du bare én, så en av nyrene vil også dø.”
Jeg hadde ingen mulighet til å sørge fullt ut.
Jeg måtte være den sterke, igjen.
Men sorgen fant veier – som vann som finner sprekkene i stein.
Den kom ut i malingen, i ordene, i stillheten jeg fylte med farger.
Kunsten ble min redning.
Jeg begynte å male mandalaer, å skrive tekster som pustet der jeg ikke kunne puste selv.
Hver prikk på lerretet ble et hjerteslag.
Hver farge ble en tåre jeg ikke lenger gråt høyt.
Jeg oppdaget at jeg kunne skape lys, selv når alt rundt meg var mørkt.
Som når solstrålene bryter gjennom vannflaten og alt glitrer et øyeblikk,
selv i dypet.
Kunsten ble stemmen jeg ikke hadde.
Den ble rommet jeg kunne være hel i,
når alt annet var delt i to.
Og under alt – under ordene, under fargene –
rant sorgen stille videre som en elv som aldri tørker ut,
men som lærer å flyte med nye bredder.
Og i dette landet, langt fra alt jeg kjente, fant jeg også et menneske som ble som en bror.
Han kom fra samme land som meg og ga meg et anker, et slags hjem.
Han minnet meg om at jeg ikke var helt alene.
Jeg kalte ham min familie her.
